Hvem bestemmer bompenger i Norge?

Farter du rundt på nye veier og gjennom bomstasjoner, og funderer på hvem som egentlig er ansvarlig for alt dette? 

Bompenger er en avgift som blir brukt til å få fortgang i utbyggingen av bedre veier og trafikkløsninger. Men hvem bestemmer egentlig, og hvem kom opprinnelig på idéen?

Hvem bestemmer bompenger?

Det er (heldigvis) ikke én enkelt person eller én enkel instans som avgjør hvor det skal innføres bompenger, hvem som skal belastes eller hvor mye man skal betale. 

Nytteprinsippet

For at det i det hele tatt skal være aktuelt å kreve inn bompenger, skal det ifølge Regjeringen ligge et nytteprinsipp til grunn. Du som ender opp med å måtte betale bompenger, skal i en eller annen grad ha nytte av tiltaket du betaler til. 

Lang prosess med mange involverte

Et vedtak om bompenger er en lang prosess som involverer flere ledd. 

Prosessen er som følger:

• Kommunene eller fylkene hvor et vei- og bompengeprosjektet ønskes utført, må først gjennomføre et lokalpolitisk vedtak. Med andre ord må det være lokal enighet om at veiprosjektet er ønsket, og at dette blant annet skal finansieres av bompenger. 
• Statens Vegvesen blir involvert og vurderer mulighetene for å gjennomføre prosjektet med bompenger. Dersom vurderingen er positiv, sendes vurderingen tilbake til kommunene og fylkene for utarbeiding av en detaljert plan. 
• Når planen er klar, gjennomfører kommunene og fylkeskommunen en avstemming – også kalt et prinsippvedtak –  som må oppnå flertall for å gå videre.
• Statens Vegvesen lager så et endelig forslag, som igjen må vedtas av kommunene og fylkeskommunen. 
• Ved godkjenning sendes saken til Vegdirektoratet som legger bompengesøknaden frem for Samferdselsdepartementet. 
• Samferdselsdepartementet tar søknaden videre til Stortinget som en stortingsproposisjon som definerer hva bompengene skal brukes til. 
• Til slutt stemmer Stortinget over forslaget. Ved flertall kan den endelige avtalen skrives og prosjektet kan iverksettes. 
• Det krever dog en siste lokal avstemming om prosjektet, priser og plasseringer av bomstasjoner, som må ha flertall før alt kan iverksettes. 

Det er med andre ord en mengde mennesker som skal være enige, gjennom flere omganger, for at bompengeprosjektet faktisk kan iverksettes.

Norges første bomstasjon

Bomstasjoner og bomringer i ulike former og fasonger og med ulike formål og ordninger, er ikke lenger et nytt fenomen. Den første form for bompengeinnkreving vi kjenner til i Norge kan dateres tilbake til 1600-tallet i regnbyen Bergen. 

Bompenger ved kaien i Bergen på 1600-tallet

Sent på 1500-tallet og tidlig på 1600-tallet skal det ha vært trang innfart til kaien i Bergen, der seilskutene la til for å drive handel. For å gjøre skytteltrafikken mer effektiv og trygg tok man i bruk bukserbåter til å lede seilskutene, og deretter pram til å få folk i land. Dette krevde naturlig nok en liten avgift, som av mange regnes som landets første bompenger.

Landets første bomstasjon

Den første formelle bomstasjonen i landet skal ha oppstått allerede på 1700-tallet. Rundt de tider ble Norges første kjørevei etablert på strekningen mellom Kongsberg og Hokksund. Med sølvgruvene i Kongsberg var det nødvendig med frakt av både mennesker og gods inn og ut av byen. Dette krevde gode veier og vedlikehold av broer. På slutten av 1730-tallet ble det derfor bygget flere bomstasjoner ved innfartsårene til Kongsberg. 

Landets første bomring og “bomringens far”

Landets første bomring i nyere tid er bomringen i Bergen. Da den åpnet i januar 1986 var det kun Singapore som hadde tilsvarende ordning i verden. For eksempel, så hadde trafikken på innfartsåren via bydelen Åsane til Bergen sentrum økt med 800% fra 1965 til 1979, og køene var uutholdelige. 

Politikerne skisserte planer om utbygging av veinettet, men så at det ville ta 30-35 år å bygge det ut om man kun skulle lene seg på offentlige bevilgede midler. 

Det var da Arild Eggen, ofte omtalt som “bomringens far”, la frem forslaget om å bygge en bomring til finansiering. Slik kunne Bergen få et godt veinett innen 12-15 år i stedet for 30-35 år. 

Tanken var at flest mulig betaler minst mulig over kortest mulig tid, for et felles gode. Slik ble bomringen født, og i dag har vi bomringer i både Bergen, Oslo, Ålesund, Trondheim, Bodø og Tromsø, så vel som andre steder i verden.